«Julekveldsvisa» er en kjær og stemningsfull norsk julesang som har fanget hjertene til mange gjennom sin vakre melodi og rørende tekst. Sangen er et yndet innslag i norsk julefeiring, ofte assosiert med familiens samling og den hjemlige, varme atmosfæren av julekvelden.
Denne sangen ble skrevet av den norske forfatteren og lyrikeren Alf Prøysen, en kjent skikkelse i norsk kulturarv, kjent for sine mange bidrag til barnelitteraturen og norsk folkemusikk. «Julekveldsvisa» ble først publisert i 1951 og har siden blitt en integrert del av den norske juletradisjonen.
Melodien til «Julekveldsvisa» ble komponert av Otto Nielsen, og sammen med Prøysens tekst, skaper den en atmosfære som er dypt rotfestet i den norske juletradisjonen. Teksten reflekterer over de små, men betydningsfulle øyeblikkene som gjør julen spesiell, som det å pynte juletreet, forberede julematen, og den spesielle følelsen av å være sammen med familien.
«Julekveldsvisa» er ikke bare en sang, men et poetisk uttrykk for de tradisjoner og følelser som omgir julen i Norge. Den er et kjært minne for mange og en påminnelse om betydningen av samhold og de enkle gledene som definerer julehøytiden. Sangen er et viktig stykke av den norske kulturarven og fortsetter å være en elsket del av julefeiringen for generasjoner av nordmenn.
Sangtekst:
Nå har vi vaske golvet og vi har børi ved,
og vi har sett opp fuggelband og vi har pynte tre’.
Nå sett vi øss og hvile og puste på ei stund,
imens je rugge vogga, så bror din får en blund.
Dra krakken bortått glaset, så sett vi øss og ser,
og prøve finne leia der julestjerna er,
den blankeste ta alle, hu er så klar og stor
– du ser a over taket der a Jordmor-Matja bor.
Hu er så snill den stjerna, hu blonke’, kan du sjå?
– og nå ska je fortælja og du ska høre på
Den fyste gong hu skinte så laga hu ei bru
imilla seg og himmel’n og ei krubbe og ei ku.
I krubba låg en liten gutt så fresk og rein og go,
og mor hass dreiv og stelte’n og far hass sto og lo,
og gjetergutta der omkring dom kute tel og frå
og bar med seg små lam-onger som gutten sku’ få sjå.
Og tel og med tre vise menn – dom rei i flere da’r
og ingen visste vegen og itte ‘hen det bar,
men stjerna sto og blonke på himmelhvelven blå
så ingen ta dom gikk bort seg og alle tre fekk sjå.
Ja, det var fyste gongen som julestjerna brann,
men sea har a brønni i alle verdens land,
og såmmå å som hende er stjerna like stor
– du ser a over taket der a Jordmor-Matja bor.
Skrevet av Alf Prøysen (1914-70)
